Inne blant fjell og ved fiskerik fjord

ligger den bygd jeg har kjær.

Der mine venner og kjæreste bor,

i drømme jeg atter er der.

Vågstranda alltid i minnet vil bli,

hvor enn min reise vil ende.

Minner som alltid er gode, fordi

gleden tilbake vil vende.

Den samme glede i hjertet vil bo,

sammen med kjærlighet, vennskap og tro.

Vågstrandas skjønnhet når solen går ned

fins intet annet sted!

Derfra de fineste minner jeg har,

barndommens lykk’lige tid.

Hverdagens barnslige drømmer meg bar

inn i en verden så vid.

Gleden jeg fant i den vakre natur,

bringer meg alltid tilbake.

Opp til den nedfalne seterstøls mur,

stedet jeg ei kan forsake.

De gamle minner til hjertet vil nå,

aldri jeg glemmer det syn som jeg så:

Kveldssol som gløder i fjell som er grønt –

Aldri jeg så det så skjønt!

Tekst: Otto Reistad          Melodi: Nidelven

I å o’Janfrid:     Serie om å veksa opp på Vågstranda 1950/60

Tannpuss  i  grova

Av og til set opplevingar djupe spor i eit barnesinn. Nokre leikar det ut i etterkant, held seg i og kosar med minna, vil det skal vare lenge, som ein syg på eit kamferdrops.

I og o’Janfrid fekk vere med på det store eventyret: barneleir på Visthus, Indremisjonens leirstad i Vistdalen.

Det var stort – mykje nytt og spennande. Me skulle ligge i køyesenger, i heimlaga sovepose. Mamma hadde bretta og sydd sammen ullteppe, og med  tannkost, vaskeklut og nattdrakt i ranselen, tok me buss og ferge til Molde – mamma var med.

På Norrøna Kafe og pensjonat venta Jenny Huse, leiar og i slekt med oss. Ungeflokken vart lessa inn i buss, og ferda gjekk innover Langfjorden til Vistdalen, til brua over elva Vista, som bukta seg rundt eigedommen.

Dagane gjekk med leik og moro, andakt og bibeltimar, måltida i ein stor matsal saman med alle dei andre ungane – der fekk me ete det me fekk!

Men det mest spennande var likevel morgon- og kveldsstellet: med tannkost og vaskeklut gjekk turen ned til elva, og i det friske, kalde vatnet fekk sveitte, sand og gras gje tapt – det var tøft!

Vel heime på Teia, sat leirminna framleis i hugen; me ville vere på leir ei stund til. Me leika køyeseng ved at den eine låg oppå bordet, den andre under. Me la oss i ullteppesoveposane, leika det var kveld.

Men har de ikkje gløymt noko? I nattdrakt og med tannkost og klut, tusla i og o’Janfrid bort i grova, som rann forbi Teia  – pussa og vaska, og rusla inn igjen, ned i soveposen, kveldsbøn og godnatt:

”Kjære Gud, eg har det godt. Takk for alt som eg har fått.

Du er snill, og du held av meg. Kjære Gud, gå aldri frå meg.

Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor.

Jesus bevare alle ’natt, Amen!”

Det siste la me til for å vere heilt sikre!  Nokre minutt seinare gol hanen, og det var tid for morgonstell. Bort i grova att, samme puss og vask, og slik kunne vi halde på heile dagen. Mamma var heilt over seg for slik reinsemd, men me tok no vel ikkje skade av slikt?!

Då eg seinare som speidar, var på leir i telt og sovepose, var det framleis noko særs med utandørs tannpuss! Rart kva det er som festar seg for livet!

Synnøve Myrdal – 2015

Jeg er hjemme på mimre-ferie sammen med søster Janfrid, med base på Teia – for tiden uten søster Eli, som jobber på Smøla.

Vi er på kirkegården for å se til gravene til mamma og pappa, farmor og farfar, og rusler rundt og ser på andre, gamle og nye graver. Kirkegårder er fredens og ettertankens hage, fyller oss med minner om tider og mennesker fra et annet liv – barndommens bekymringsløse verden.

Tilfeldighetene vil at vi treffer på Marvin, som forteller oss at hans kone Kjellrun skal stedes til hvile dagen etter. Deres eldste datter, Astrid, var min klassevenninne, og vi bestemmer oss for å gå i begravelsen.

Vi sitter på bakerste benk, mens kirken sakte fylles opp av familien og bygdefolket, og en vemodig stemning hviler over kirkerommet.

I denne lille kirken er jeg konfirmert og her fulgte pappa meg opp kirkegulvet på min bryllupsdag. Her har jeg fulgt foreldre og besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn og venner til deres siste hvile.

Plutselig veller sterke følelser frem, så tårene sprenger på. Ikke triste tårer, nei hjertet fylles av en inderlig takknemlighet og varm glede. Jeg opplever et intenst fellesskap og samhørighet med folket i denne kirken, i denne bygda.. Flesteparten av dem kjenner meg og vet hvem jeg er, hvor jeg kommer fra.  Her hører jeg også til, her er jeg hjemme! Selv etter snart 40 år i østlendighet, er det her jeg har røttene mine – jeg vil alltid være en del av dette bygdesamfunnet som heter Vågstranda.

Tankene går videre til våre barn og barnebarn, oppvokst i byen – de får kanskje aldri oppleve dette fellesskapet, denne soleklare vissheten om at ja, akkurat her er jeg rotfesta for evig tid!

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å vite hvor man kommer fra, at man hører til et sted, i en familie hvor historie og tradisjoner blir verdsatt.  I dagens urolige samfunn, er dette god ballast å ha med seg, kanskje spesielt for de unge.  Å vite hvem man er, gir selvfølelse og trygghet.

Men vi bør ikke vente med å få de eldre til å fortelle om hvordan det var før – plutselig er de ikke mer, og da er det for sent.  Bare ved å spørre og vise interesse, kan vi lære mer om våre aners liv og verdinormer. La oss begynne nå!  Vi som har barn og ungdom i huset – fortell!  Selv om interessen for ‘mimring’ stiger med alderen, tror jeg at vi kan få de yngste interessert ved å gi dem regelmessige små drypp – Prøv!  Det som er moderne i dag, er historie i morgen.  La oss være takknemlige for at vi kjenner våre røtter – Ta godt vare på dem og minnene!

  Lat oss ikkje forfedrane gløyma

 under alt som me venda og snu.

 For dei gav oss ein arv til å gøyma,

 han er større enn mange vil tru.

Synnøve Myrdal – 2014

Einj  fesketur

Dæ siste dagan he nåreislå vore lei, og de he pessregna, so fålk he ’kje helt  se utfør dørin: ”De he vøre nåkå snekje ja, men de e ei anna ækt i dag.”

Fer no he kammarvere roa se, og i dag e de slek ein skjekkele goversdag, og n’Arild og n’Svein he stått opp i porkotten, og no he dæ fått før se at dæ ska oppi elva og feske kree.

Og sjøl om o’Anny fekk Bergyltre mæ kokkelur som agn, mænte gutongan at kreå heiller velle ha makk. Dæ fylte ei gammal tobakksøskje (Raudmix?) og rusla oppover dalen, førbi Olaf-bua, over (gamle-)brua og oppover eit stykkje. Nedafør Ola-bru’n var  det enklast å komme se ut i elva, og her va det øye midt uti, der det va lugomt å stå mæ trøen.

n’Svein ha på se nåken gamle, utgåtte skre ette far sin, menst 3 nommer fer stor, og so gjekk det no’kje bere te einn at’n glei på sa våte stænan. Der sat’n, mæ vekla oklakul og klissblaut kortbrok!

Mæn n’Arild e nådelaus: ”Sku me feske kree, eill sku me bade?” ”I e so låk i fota, i trur i storta! Kan me’kje gå hæmatt? Me kan feske dassmort frå kai’n i sta’n?”

n’Svein e ’kje so høg i hatta no: ”Å so he i fått eit kleggjabet atti kalbot’n, i kleia mæstå senadrått på me – å førresten so lika’kji kree!”

Sa to gårongan er stort sett vel førlekt, og n’Arild tenkje se om fer å komme på nåkå so gjer oløkkå hass Svein lett mender:

”Borti groven der e de fullt tå lappespye, og sia du allereie e blaut i brokja, kan me fylle lommen dine? Og så finn me o’Anny og o’Anne-Jøran, og so kasta me lappespye på dæ?” Ka du sæ, Svein, bli’kje de rart?”

Og n’Svein gløme både kleggjabet og oklakul, og henka se opp på væn. Fjese hass vise at her e ein kar mæ eit mål: ”Kjøm du’kje, Arild? Ka du drøla ette? I haurte o’Anny sæ at dæ sku plokke gjætasømmer ovai n’Tomander, so dæ e rett borti her!”

Mæn n’Arild he kome på at kanskje ta her ’kje va so lurt læll? Dæ sku no ha følgje mæ sa tausongan på skulen i mårgå, og dæ kunne ta ein grusom hemn? ”Du Svein, me ska’kje legge lappespyå oppi sa gamle skren åt far din då, so fer’n sjokk å daua?”

n’Arild ser mæ ein gong at ta ikkje va so god ein tanke, og snur brått om: ”Næ, me tek spyå mæ oss på skulen i mårgå, og so kan o’Emma-moste førtæl oss om froskeegg, og so fer både i og du Meget i Naturfag!”

Ta her kunnje ha vøre ei sann historie, mæn de e bære nåkå i he kokt ihop mæ alle orda i fekk igår – Tusen takk!

Synnøve Myrdal – høst 2013

Tidlegare na vekå fekk i før me at i sku finne att na game skulevæn me gjekk på ski om ventern. Opp bakkjin ovai Teia, og innover skulehagen langs den gamle setervegen frå Straume.

I snudde rutå, og gjekk ned på Nyvæn, bortover te der det gjeng væg ned te byggefeltet. Der klatra i over gjerde, og krongla me fram gjennom hogstfektet, mellom mosegrodde stubba og rotvelte, gjørmehål og kvist og kjerr.

Kom me bort åt grova, so renn i byta mot Teia. Sleipt og arrgrodd va det, men sta e ho, eldstetausa hass Otto, og i kom me opp åt grinda, kleiv over, og so va det berre bakken ned, so va i hæme att, sveitt og gjørmete, men du store – so nøgd mæ me sjøl!

I dag starta turen bortover Nyvæn, ned gjennom byggefeltet te skulen, og ned på kjerkegarden – he månge å helse på der.

Hæmover gjekk i gamlevæn, og stoppa på Husa – sku i prøve me oppover? Me tok bestandig snarvæn frå Teia, gjennom skogen langs grova, der det krydde tå gjætasømmer om våren, kraup gjennom eit hol i gjerda bakom Husa, og kom ned på gamlevæn, der med slo følgje mæ ongan frå Dala inn åt skulen.

I laut kompromisse og gå lgjennom hogstfeltet, der i te slutt, etter ein nåkå strabasiøs klatretur, kom opp på rasteplassen, hunder meter frå væn opp på Teia. Mæn opp kom i, i dag au!