Den gule rosen er meg, den jeg ønsker å være.

Den blå rosen er også meg – den gule idealrosens skygge – kanskje den jeg egentlig er?

 Den blå rosen er mørkere med melankolske undertoner. I dens halvt lukkede indre er det skygger, dråpene er salte, for den lever i mitt livshav.

 Noen ganger må den synke helt til bunns, for å kunne sparke fra og svømme opp til overflaten igjen. Men i havbunnens mudder ligger kanskje gjemt en perle, som lager en perlemorskimrende sti opp mot lyset.

 På vegen passeres et korallrev i de mest fantastiske farger – det er liv i dette havet!

 I lange perioder flyter den på de lange havdønningene, rolig og bedagelig. I den strålende solens lys kan den til og med skimre litt i den gule rosens nyanser – være i det gode lyset – danse på bølgenes hvite skumtopper!

 Men de kan plutselig bli til brenninger, som slår mot land, og drømmene knuses til pinneved. Blir den liggende der på stranden, vil den snart visne og dø. Skal den grave seg ned og slå rot her? – stå trygt på fast grunn? Trygt, men akk, så kjedelig!

 Heldigvis er nye flodbølger på veg, som tar rosen med seg til havs igjen – til livet, utfordringene, men også til mestringene, seirene, livsgleden og livsgnisten!

 I den blå timen drømmer en havfrue med favnen full av blå roser, om den gule rosens fullkomne prektighet, og tenker:  hvor det dog er deilig at bare være blå!