«I hæte Sinnjæu Ottosdotter, i budd’ opponde Koill’n. No set i her på tråppen, å minnjest tuill å troill…»

Næ, det fer no være måte på tuill-rim! Mæn på tråppen hæme på Teia set i, å ser på saufjøsen hass pappa, so ikkje e å sjå, bære røtne ræsta, attgrodd mæ kjerr å måse.

Men i ser: pappa laga høystål tå gamle jernbanesville, spikra rebbegålv åt sauinj, hønehus å utedo. Ei klokshøne la se te å ruge på doløkja einj gong – ho va’kje go å få fløtta på!

Før sauinj fløtta inn på ta nye rebbegolve, fekk me jæntongan ha lækarhus dær, med gamle fillerye å potetkasse te møbla.

I høre Beatles frå ein transistorradio: «She loves you, yeah,yeah, yeah», mæns n’pappa passa på ei søye so ska lamme.

Saufjøsen hass pappa va unik, mæn «.. om han er borte, så finst n’lell!»

Synnøve Myrdal – 2015

Me va vel 12-13 år, i og o’Janfrid, den påska me for på setra. Ikkje ha me ved, berre ein blå gassboks, so me kokte oss erte(kanon-)suppe på, med brødskive attåt. Me heldt varmen under dyna, der me sat i senga og småkrangla om å huske namna på flest ski- og skeiseløpera, film-og popstjerna. Vinnaren «fekk» n’ Gjermund Eggen, taparen måtte nøye seg med tvillingbroren Jo! Elles va Cliff Richard og Wenche Myhre dei store idola, og Beatles låg i startgropa.

Utover ettermiddagen bles det opp, og det va meldt uver te natta. I sju-tida på kvelden kom n’pappa opp fer å sjå ette oss, at me ha det bra. Og det hadde me, og ette å ha lovt å halde oss inne, so for n’pappa ned att. At han va redd for småtausen sine, va tegn på omsorg, men det store va at han let oss vera att der oppe – det voks me fleire meter på i sjøltillit og mestring!

Me sov ikkje stort, og utpå natta kledde me på oss, gjekk ut og tok inn skia våre, me va redd dei skulle blese nedover i Litjebotn. Neste dag skein sjølsagt sola, og med va kjempekry over å «overlevd» ei stormnatt åleine på setra!

Synnøve Myrdal – 2015

Her er jeg bare meg selv – på jakt etter vår og hvitveis!

Alle forstår kanskje ikke hvor stort det er for meg å være tilbake her i mitt barndomsrike.

Glemt er den sterkt svaksynte dama fra blindeforbundet, som holder forederag om hvordan det er å være synshemmet.

Her er jeg bare ho Synnøve på Teia, og den hvite stokken er blitt turstav. Jeg tar på meg støvler, og med Ipaden i sekken legger jeg i veg, stadig på jakt etter de gamle stiene, skolevegen gjennom skogen, setervegen, stedene vi fant liljekovall, hvitveis eller blåbær!

Om jeg ikke finner hvitveisen før jeg må dra hjem til Moss, så har jeg funnet igjen litt av meg selv, alle disse fantastiske minnene, som alltid vil være en del av den jeg er!  – og jeg fant hvitveisen til slutt også!

Synnøve Myrdal – 2015