8. I høre te hær!

Jeg er hjemme på mimre-ferie sammen med søster Janfrid, med base på Teia – for tiden uten søster Eli, som jobber på Smøla.

Vi er på kirkegården for å se til gravene til mamma og pappa, farmor og farfar, og rusler rundt og ser på andre, gamle og nye graver. Kirkegårder er fredens og ettertankens hage, fyller oss med minner om tider og mennesker fra et annet liv – barndommens bekymringsløse verden.

Tilfeldighetene vil at vi treffer på Marvin, som forteller oss at hans kone Kjellrun skal stedes til hvile dagen etter. Deres eldste datter, Astrid, var min klassevenninne, og vi bestemmer oss for å gå i begravelsen.

Vi sitter på bakerste benk, mens kirken sakte fylles opp av familien og bygdefolket, og en vemodig stemning hviler over kirkerommet.

I denne lille kirken er jeg konfirmert og her fulgte pappa meg opp kirkegulvet på min bryllupsdag. Her har jeg fulgt foreldre og besteforeldre, tanter og onkler, søskenbarn og venner til deres siste hvile.

Plutselig veller sterke følelser frem, så tårene sprenger på. Ikke triste tårer, nei hjertet fylles av en inderlig takknemlighet og varm glede. Jeg opplever et intenst fellesskap og samhørighet med folket i denne kirken, i denne bygda.. Flesteparten av dem kjenner meg og vet hvem jeg er, hvor jeg kommer fra.  Her hører jeg også til, her er jeg hjemme! Selv etter snart 40 år i østlendighet, er det her jeg har røttene mine – jeg vil alltid være en del av dette bygdesamfunnet som heter Vågstranda.

Tankene går videre til våre barn og barnebarn, oppvokst i byen – de får kanskje aldri oppleve dette fellesskapet, denne soleklare vissheten om at ja, akkurat her er jeg rotfesta for evig tid!

Det kan ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å vite hvor man kommer fra, at man hører til et sted, i en familie hvor historie og tradisjoner blir verdsatt.  I dagens urolige samfunn, er dette god ballast å ha med seg, kanskje spesielt for de unge.  Å vite hvem man er, gir selvfølelse og trygghet.

Men vi bør ikke vente med å få de eldre til å fortelle om hvordan det var før – plutselig er de ikke mer, og da er det for sent.  Bare ved å spørre og vise interesse, kan vi lære mer om våre aners liv og verdinormer. La oss begynne nå!  Vi som har barn og ungdom i huset – fortell!  Selv om interessen for ‘mimring’ stiger med alderen, tror jeg at vi kan få de yngste interessert ved å gi dem regelmessige små drypp – Prøv!  Det som er moderne i dag, er historie i morgen.  La oss være takknemlige for at vi kjenner våre røtter – Ta godt vare på dem og minnene!

  Lat oss ikkje forfedrane gløyma

 under alt som me venda og snu.

 For dei gav oss ein arv til å gøyma,

 han er større enn mange vil tru.

Synnøve Myrdal – 2014

Vagstranda

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s