Etter gårsdagens skriverier, trengte synet hvile og kroppen aktivitet.

Når dagen opprant med solskinn og himmel blå, er det bare å ta støvlene på, pakke tursekk og ut å gå! Dvs hadde jeg latt støvlene stå, og tatt joggesko på, hadde jeg unngått gnagsår å få!

Men kjempefin tur ble det; oppover og forbi Lasse- og Knutgarden, som for lengst er historie, videre framover dalen på fin veg, og med elvesus i det fjerne. Passerer sommarfjøsen og innlegå hass Ola – her gikk vegen til setra vinterstd, over Trollkloppa, forbi de gamle setermurene og opp på Høgmyran, for til sist ta fatt på Storbrauta og til målet: Fjellsetra.

Sommerstid gikk vi som oftest opp Svora. I dag er det umulig, svære steinblokker har rast ut i elva og stien er vasket vekk. Men blåbærtuene holder stand, selv om krattskogen breier seg overalt.

Jeg kommer etter hvert til min nye yndlings-rasteplass; der elva flyter bare 20-30 meter fra vegen. Setter meg på en stein og nyter lyden av rennende, sildrende, lett fossende vann, som nesten overdøver småfuglene. Sola glitrer i vannet, lise for sjelen!

Og jeg tenker: Så heldig jeg er, som kan gå her i marka alene, uten ledsager, ingen fare for å gå seg bort – her finner beina mine vegen helt selv! En lten kaffekopp hos Margot, og så er gnagsårene mine hjemme – livet er herlig! 🌞