3. Vann

Jeg er født i Vannmannens tegn (uten at jeg på alvor tror at det har noe med saken å gjøre) og kom til verden langt ute i havgapet på Sunnmøre. Hele morsslekta mi består av fiskere og kystfolk. Oppvokst på Vågstranda, hvor fjorden er allesteds nærværende, har vann og hav alltid betydd noe spesielt for meg – jeg har mye saltvann i årene!.

Om sommeren var vi bestandig ute på øyene, og fjæra var min lekeplass og mitt fristed. Havet synger, snakker og gråter, og er like fantastisk i all slags vær. Best trives jeg nok i skikkelig ruskevær med hvite skumtopper, hvor hver trevl i kroppen roper: Jeg lever! Blodet banker i takt med bårene – jeg er en del av dette store, mektige. Og regndråper og salte tårer sildrer om kapp, i ydmykhet, takknemlighet og glede.

Jeg har tilbrakt mange timer av mitt liv i selskap med sjøen, ved en stri elv i vårløysa, eller ved stille tjern på høyfjellet. Uansett hvor jeg ser vann, MÅ jeg bare komme meg nær det for å se, lytte og kjenne. Det er i slike stunder jeg skriver – små vers som oftest havner i skrivebordsskuffen. I dag blåser jeg i Janteloven og lar det stå til:

I fjørestænain finn i ro,

fer i e fødd ved havet.

I storm og stille, fjøre, flo,

i regnver og snjøkave.

Fer havet syng og havet gret,

det kviskra ord om livet.

I syng dær i på stænen set,

og drømme om å skrive.

Drømmen fer nytt liv.

I ska´kje slutt å skriv.

I ska finnje orda mine att,

dæ so fraus te,

i sjela ni ei vinternatt.

Synnøve Myrdal – 2001/2014

Vann

8. Stille Natt

Alt er så stille. Alle sover. Den nattsvarte, stjerneløse himmelen forsterker den øredøvende tomheten, der jeg sitter på min veranda i håp om å bli trøtt nok til at jeg sovner, kald nok til at det blir deilig å krype under dyna igjen.

Det er så stille; telefonen ringer ikke, ingen skriver noe på FB. Er jeg den eneste som ikke sover? … eller? Nei, det er nok mange som meg, men alene sitter vi der med våre tanker, på hver vår veranda.

Før var stillheten ren nytelse; velsignet ro og fred, tanken i fri dressur, uten støyende distraksjoner. Nettene var nydelige, fulle av drømmerens fantasiflukt; vekk fra hverdagens påtrengende praktiske gjøremål.

Fremdeles er stillheten viktig for meg; tid til å summe seg og fordøye dagens inntrykk, planlegge morgendagen.

Men nå hender det av og til at stillheten må brytes; noe må distrahere tankene, så de ikke vandrer på ville veier jeg ikke vil de skal gå. Lang er listen over lydremedier; noen ganger hjelper det – en annen gang blir natten til dag før jeg omsider slokner. Takk og lov at jeg er pensjonist!

Men det er også i slike netter jeg opplever at ordene kommer til meg – som denne lille betraktningen, så ”aldri så gæli at det ikke er godt for noe!”

GOD NATT !

god natt

3. Gnagsår

Etter gårsdagens skriverier, trengte synet hvile og kroppen aktivitet.

Når dagen opprant med solskinn og himmel blå, er det bare å ta støvlene på, pakke tursekk og ut å gå! Dvs hadde jeg latt støvlene stå, og tatt joggesko på, hadde jeg unngått gnagsår å få!

Men kjempefin tur ble det; oppover og forbi Lasse- og Knutgarden, som for lengst er historie, videre framover dalen på fin veg, og med elvesus i det fjerne. Passerer sommarfjøsen og innlegå hass Ola – her gikk vegen til setra vinterstd, over Trollkloppa, forbi de gamle setermurene og opp på Høgmyran, for til sist ta fatt på Storbrauta og til målet: Fjellsetra.

Sommerstid gikk vi som oftest opp Svora. I dag er det umulig, svære steinblokker har rast ut i elva og stien er vasket vekk. Men blåbærtuene holder stand, selv om krattskogen breier seg overalt.

Jeg kommer etter hvert til min nye yndlings-rasteplass; der elva flyter bare 20-30 meter fra vegen. Setter meg på en stein og nyter lyden av rennende, sildrende, lett fossende vann, som nesten overdøver småfuglene. Sola glitrer i vannet, lise for sjelen!

Og jeg tenker: Så heldig jeg er, som kan gå her i marka alene, uten ledsager, ingen fare for å gå seg bort – her finner beina mine vegen helt selv! En lten kaffekopp hos Margot, og så er gnagsårene mine hjemme – livet er herlig! 🌞

Uten navn1

5. På skuleveg: «Øvre vægainj».

Tidlegare na vekå fekk i før me at i sku finne att na game skulevæn me gjekk på ski om ventern. Opp bakkjin ovai Teia, og innover skulehagen langs den gamle setervegen frå Straume.

I snudde rutå, og gjekk ned på Nyvæn, bortover te der det gjeng væg ned te byggefeltet. Der klatra i over gjerde, og krongla me fram gjennom hogstfektet, mellom mosegrodde stubba og rotvelte, gjørmehål og kvist og kjerr.

Kom me bort åt grova, so renn i byta mot Teia. Sleipt og arrgrodd va det, men sta e ho, eldstetausa hass Otto, og i kom me opp åt grinda, kleiv over, og so va det berre bakken ned, so va i hæme att, sveitt og gjørmete, men du store – so nøgd mæ me sjøl!

 

skuleveg

4. På skuleveg: «Skogainj»

I dag starta turen bortover Nyvæn, ned gjennom byggefeltet te skulen, og ned på kjerkegarden – he månge å helse på der.

Hæmover gjekk i gamlevæn, og stoppa på Husa – sku i prøve me oppover? Me tok bestandig snarvæn frå Teia, gjennom skogen langs grova, der det krydde tå gjætasømmer om våren, kraup gjennom eit hol i gjerda bakom Husa, og kom ned på gamlevæn, der med slo følgje mæ ongan frå Dala inn åt skulen.

I laut kompromisse og gå lgjennom hogstfeltet, der i te slutt, etter ein nåkå strabasiøs klatretur, kom opp på rasteplassen, hunder meter frå væn opp på Teia. Mæn opp kom i, i dag au!

skogain