Alt er så stille. Alle sover. Den nattsvarte, stjerneløse himmelen forsterker den øredøvende tomheten, der jeg sitter på min veranda i håp om å bli trøtt nok til at jeg sovner, kald nok til at det blir deilig å krype under dyna igjen.

Det er så stille; telefonen ringer ikke, ingen skriver noe på FB. Er jeg den eneste som ikke sover? … eller? Nei, det er nok mange som meg, men alene sitter vi der med våre tanker, på hver vår veranda.

Før var stillheten ren nytelse; velsignet ro og fred, tanken i fri dressur, uten støyende distraksjoner. Nettene var nydelige, fulle av drømmerens fantasiflukt; vekk fra hverdagens påtrengende praktiske gjøremål.

Fremdeles er stillheten viktig for meg; tid til å summe seg og fordøye dagens inntrykk, planlegge morgendagen.

Men nå hender det av og til at stillheten må brytes; noe må distrahere tankene, så de ikke vandrer på ville veier jeg ikke vil de skal gå. Lang er listen over lydremedier; noen ganger hjelper det – en annen gang blir natten til dag før jeg omsider slokner. Takk og lov at jeg er pensjonist!

Men det er også i slike netter jeg opplever at ordene kommer til meg – som denne lille betraktningen, så ”aldri så gæli at det ikke er godt for noe!”

GOD NATT !