12. Livets strikketøy

Av min tvillingsjel og hjertevenn:                                 Ingeborg Maack – 2002
Tenker de på det noen ganger – menneskene – hvordan deres livs strikketøy kjennes – eller er?

Vi fikk utdelt noen fine masker – med blanke strikkepinner til – da vi ble født – med sanser for farger og mønstre – og kraft il å bruke pinnene – som et redskap til å skape – et verdifullt, vakkert og sterkt strikketøy.

Men hvordan gikk det så? De enkle maskene skulle økes, nye farger flettes inn, garn velges. Mønsteret ble mer og mer komplisert og vanskelig. Hvor var oppskriften?

Alle mennesker leter – og leter – løper rundt og kikker – rastløst søkende etter ppskrifter på sitt livs strikketøy.  Vi er fødte strikkere uten oppskrift – alt skapes innenfra – alt ormes helt av seg selv.  Vi r en skapende kraft.  Men:  Blir så verden rundt oss en hjelp eller et hinder? Hvordan lærer vi å håndtere dette vårt livs strikketøy?

Der er mangehånde påvirkninger og læremestre – gode og dårlige – men vi ser det ikke, hva som er hva, og så går det som det må gå: Der blir frynser og hull, og det rakner. Trådene kommer i knuter og laser.  Stålull og pigger blanders inn. Noen drar i nøstene, så strikking blir umulig og maskene harde og små.  Livets strikketøy blir grått og svart og skittent.  Det blir smått og knudrete og fullt av hull.

Andres strikketøy ser så myke og vakre ut. Til slutt ønsker vi å knekke pinner – gi opp – og la drivkraften og skaperevnen dø.

Men: heldigvis – i denne forunderlige verden – i livet – som har alt – finnes der nye pinner og rustne pinner kan pusses, klirringens musikk kan gjenoppstå.  Vi kan rekke opp – begynne på nytt, plukke opp igjen det som raknet – stoppe igjen hull til broderier – velge perler, ikke pigger – finne silketråd og nøster av mykeste garn.  Vi kan velge glade farger og gjøre hullene til et vakkert mønster.

Når vi SÅ ser på livets strikketøy – etterpå – ser vi mønsteret. Kaleidoskopisk former bildet seg. Noe oppskrift på mønster finnes ikke. Strikketøyet former seg selv i takt med vårt indre liv, vårt sinn. Mønsteret er der, men vi ser det først etterpå, som et bilde på vårt indre landskap – Helt spesielt –

Finnes ikke maken – og kanskje hvis du ser godt etter, kjenner godt etter, kan livets strikketøy’s mønster fortelle deg hvem du er.  Mitt livs strikketøy er mangslungent, og bærer preg av lys og skygge, seire og nederlag, glede og sorg gjennom et langt liv. Av og til var nok strikkepinnene helt i ro. Av og til forsøkte noen å strikke for meg, eller drukne strikketøyet mitt. Men underlig nok – er pinnene like blanke og klirrende, og strikketøyet like levende og i utvikling – som de var da jeg var barn.  Kan hende det er først NÅ jeg har forstått noe av hemmeligheten med livets strikketøy – mitt og andres.

image

11. Et ekte skap

Det er mange rom i Vårherre’s hus, og det er mange hyller og hengere i et ”ekte skap”.  Det er ikke som det skapet du ”kommer ut av”.  Nei, du går inn i det og blir der, og finner livets mening mellom laken, leker og sko.

Et skap skal brukes, innholdet oppdateres.  Men ikke kast alt det gamle og slitte, behold og bevar noen minner fra skapet i går.  En dag vil barnebarna frydes over glemte skatter.

La barn, familie og venner få varme seg i skapets lune ramme.  Innred det med lys og kjærlighet, åpenhet og toleranse.  La det være romslig i hyllene, med god plass til både hverdagstøy og finstas.  Skapet må takle både tropevarme, lyn og torden, så vel som lyse vårdager og iskalde vintre.

Av og til må det ryddes i rotet, og det trengs kanskje litt frisk luft.  Sett døren på gløtt og slipp lyset inn, og skapet fremstår på ny som gyllent og rent.

Skapet formes gjennom år med skiftende innhold, det danser og gråter, ler uten stans. Det gir farge til omgivelsene, preger manges liv.  Fyll det med kjærlighet, først og sist, og skapet vil velsignes av Vårherre.  I Hans lys vil det aldri falme, men stråle med stadig dypere lød og glans.

Synnøve Myrdal  – 2003

image

10. Vinden

Du ser ikke vinden, men hører dens liv.
Den rasler i trærne, suser i siv.
Den høster løvet, gir det leie i jord.
Sprer blomstenes pollen, nytt liv som gror.

Du ser ikke vinden, men kjenner dens makt.
Den blåser i virvel, den danser i takt.
Den pisker opp sjøen, se bølgenes jag.
Den raser i natten, men løyer mot dag.

Du ser ikke vinden, men aner dens sinn.
Den svaler din panne, gir deg roser i kinn.
Den rusker opp tanken, du tviler, du tror.
Den hvisker i hjertet, der drømmene bor.

Du ser ikke vinden, der du i livsstormen står.
Vet ei hvor den kom fra, vet ei hvor den går.
Så hjelp meg da Gud, å ri den av,
I takknemlighet for livet du meg gav.

Synnøve Myrdal – 2015

Vind

 

6. Livsværet

Våre bein er plantet på forskjellige steder i dette fantastiske værlandet vi bor i, som alltid gir oss noe å snakke om. Men snakker vi egentlig om været? Er det ikke selve livet vi beskriver gjennom værmetaforer?

Vi ser den samme himmelen, med en sol og en måne, svevende i det samme universet. Likevel kan din himmel være blå og skyfri, mens min er grå og regntung.

Min nattehimmel ble flerret av enorme, lilla lysglimt, ledsaget av en buldrende bass: Du skal ikkje sova burt uværsnatta! Våkn opp og møt dine utfordringer med naturkraftens styrke!

I dag er himmelen nyvasket og ren, og nattens tanketurbulens et blekt minne. Din soloppgang var kanskje full av lys og løfter om en regnfri, ny dag?

Vi har forskjellig ståsted, både i livet og geografien, men vi kan likevel møtes i ordene og tankenes rom, dele vårt livs status: Jeg er i livets høst, men hva er vakrere enn høstens gnistrende fargeprakt? Den rødgule paletten er full av sterke følelser, inderlig varme, glødende liv; med løfter om at i ivsårets lommer ligger det fremdeles et hav av muligheter; til å leve, til å gi, til å dele!

Synnøve Myrdal – 2014

Livsværet

2. Skjønnheten

Jeg sitter på min veranda og beundrer blomsterprakten: Georginer, Petunia, Pelargonium, Fresia, Margueritter, Orkide, og en blomst jeg ikke vet ha heter på norsk? (Ornitholagum Thyroides – se bilde)

Og jeg tenker: Da Gud hadde skapt alt det nødvendige for menneskets livsopphold, ga ham dem skjønnheten i sitt skaperverk – BLOMSTENE!

De er en fryd for menneskets øye, som selv blinde har glede av: de lukter, kjenner, fornemmer dens vesen og livskraft.

På tur i skog og mark får jeg, med mitt dårlige syn, likevel øye på markblomstene. De vinker til meg med fargene sine: en liten blå skoggsfiol, en solgul hestehov, eller de hvite klokkene på en liljekonvall.

No livnar det i lundar, no lauvast det i li.
Den heile skapning stundarno fram til sumars tid.
 
Det er vel fagre stundernår våren kjem her nord,
og atter som eit undernytt liv av daude gror.
 
Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song.
Du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.
(Elias Blix)

 

Mark bukett

4. Himmel og hav

Jeg elsker himmelen, selv om jeg elsker havet mer. Men siden jeg ser bare en flik av fjorden i horisonten, får jeg la himmelen bli mitt hav. De er jo egentlig ganske like? … med sine uendelige variasjoner gjennom årstidene og værgudenes innfall.

Av og til er det ikke mulig å skille dem – de flyter sammen i horisonten, og bare solens opp- og nedgang forteller oss hvor grensen er.

Der er som å være i en boble, i en verden uten ende – endeløst – uendelig! Man kan drukne i denne uendeligheten, eller man kan la seg løfte av usynlige vinger og fly! Hva velger du?

Synnøve Myrdal – 2014

Hummel og hav

5. Regn

Se regndråpen faller …

Jeg liker regn også jeg, det er jo vann! Jeg sitter tørt og trygt på min overbygde veranda, mens regndråpene spiller skarptrommemusikk på taket, og det pludrer i takrenna – herlig!

Jeg vet jeg er privilegert, som til og med kan nyte regnet! Ferdig med sølete, søkkvåte, snørrete unger, som tramper inn på gjørmete støvler! Regnet er like viktig for liv på jorden som solen, og tenk: uten regn – ingen regnbue!

Synnøve Myrdal – 2014

Regn

3. Vann

Jeg er født i Vannmannens tegn (uten at jeg på alvor tror at det har noe med saken å gjøre) og kom til verden langt ute i havgapet på Sunnmøre. Hele morsslekta mi består av fiskere og kystfolk. Oppvokst på Vågstranda, hvor fjorden er allesteds nærværende, har vann og hav alltid betydd noe spesielt for meg – jeg har mye saltvann i årene!.

Om sommeren var vi bestandig ute på øyene, og fjæra var min lekeplass og mitt fristed. Havet synger, snakker og gråter, og er like fantastisk i all slags vær. Best trives jeg nok i skikkelig ruskevær med hvite skumtopper, hvor hver trevl i kroppen roper: Jeg lever! Blodet banker i takt med bårene – jeg er en del av dette store, mektige. Og regndråper og salte tårer sildrer om kapp, i ydmykhet, takknemlighet og glede.

Jeg har tilbrakt mange timer av mitt liv i selskap med sjøen, ved en stri elv i vårløysa, eller ved stille tjern på høyfjellet. Uansett hvor jeg ser vann, MÅ jeg bare komme meg nær det for å se, lytte og kjenne. Det er i slike stunder jeg skriver – små vers som oftest havner i skrivebordsskuffen. I dag blåser jeg i Janteloven og lar det stå til:

I fjørestænain finn i ro,

fer i e fødd ved havet.

I storm og stille, fjøre, flo,

i regnver og snjøkave.

Fer havet syng og havet gret,

det kviskra ord om livet.

I syng dær i på stænen set,

og drømme om å skrive.

Drømmen fer nytt liv.

I ska´kje slutt å skriv.

I ska finnje orda mine att,

dæ so fraus te,

i sjela ni ei vinternatt.

Synnøve Myrdal – 2001/2014

Vann