Av min tvillingsjel og hjertevenn:                                 Ingeborg Maack – 2002

Tenker de på det noen ganger – menneskene – hvordan deres livs strikketøy kjennes – eller er?

Vi fikk utdelt noen fine masker – med blanke strikkepinner til – da vi ble født – med sanser for farger og mønstre – og kraft il å bruke pinnene – som et redskap til å skape – et verdifullt, vakkert og sterkt strikketøy.

Men hvordan gikk det så? De enkle maskene skulle økes, nye farger flettes inn, garn velges. Mønsteret ble mer og mer komplisert og vanskelig. Hvor var oppskriften?

Alle mennesker leter – og leter – løper rundt og kikker – rastløst søkende etter ppskrifter på sitt livs strikketøy.  Vi er fødte strikkere uten oppskrift – alt skapes innenfra – alt ormes helt av seg selv.  Vi r en skapende kraft.  Men:  Blir så verden rundt oss en hjelp eller et hinder? Hvordan lærer vi å håndtere dette vårt livs strikketøy?

Der er mangehånde påvirkninger og læremestre – gode og dårlige – men vi ser det ikke, hva som er hva, og så går det som det må gå: Der blir frynser og hull, og det rakner. Trådene kommer i knuter og laser.  Stålull og pigger blanders inn. Noen drar i nøstene, så strikking blir umulig og maskene harde og små.  Livets strikketøy blir grått og svart og skittent.  Det blir smått og knudrete og fullt av hull.

Andres strikketøy ser så myke og vakre ut. Til slutt ønsker vi å knekke pinner – gi opp – og la drivkraften og skaperevnen dø.

Men: heldigvis – i denne forunderlige verden – i livet – som har alt – finnes der nye pinner og rustne pinner kan pusses, klirringens musikk kan gjenoppstå.  Vi kan rekke opp – begynne på nytt, plukke opp igjen det som raknet – stoppe igjen hull til broderier – velge perler, ikke pigger – finne silketråd og nøster av mykeste garn.  Vi kan velge glade farger og gjøre hullene til et vakkert mønster.

Når vi SÅ ser på livets strikketøy – etterpå – ser vi mønsteret. Kaleidoskopisk former bildet seg. Noe oppskrift på mønster finnes ikke. Strikketøyet former seg selv i takt med vårt indre liv, vårt sinn. Mønsteret er der, men vi ser det først etterpå, som et bilde på vårt indre landskap – Helt spesielt –

Finnes ikke maken – og kanskje hvis du ser godt etter, kjenner godt etter, kan livets strikketøy’s mønster fortelle deg hvem du er.  Mitt livs strikketøy er mangslungent, og bærer preg av lys og skygge, seire og nederlag, glede og sorg gjennom et langt liv. Av og til var nok strikkepinnene helt i ro. Av og til forsøkte noen å strikke for meg, eller drukne strikketøyet mitt. Men underlig nok – er pinnene like blanke og klirrende, og strikketøyet like levende og i utvikling – som de var da jeg var barn.  Kan hende det er først NÅ jeg har forstått noe av hemmeligheten med livets strikketøy – mitt og andres.

Det er mange rom i Vårherre’s hus, og det er mange hyller og hengere i et ”ekte skap”.  Det er ikke som det skapet du ”kommer ut av”.  Nei, du går inn i det og blir der, og finner livets mening mellom laken, leker og sko.

Et skap skal brukes, innholdet oppdateres.  Men ikke kast alt det gamle og slitte, behold og bevar noen minner fra skapet i går.  En dag vil barnebarna frydes over glemte skatter.

La barn, familie og venner få varme seg i skapets lune ramme.  Innred det med lys og kjærlighet, åpenhet og toleranse.  La det være romslig i hyllene, med god plass til både hverdagstøy og finstas.  Skapet må takle både tropevarme, lyn og torden, så vel som lyse vårdager og iskalde vintre.

Av og til må det ryddes i rotet, og det trengs kanskje litt frisk luft.  Sett døren på gløtt og slipp lyset inn, og skapet fremstår på ny som gyllent og rent.

Skapet formes gjennom år med skiftende innhold, det danser og gråter, ler uten stans. Det gir farge til omgivelsene, preger manges liv.  Fyll det med kjærlighet, først og sist, og skapet vil velsignes av Vårherre.  I Hans lys vil det aldri falme, men stråle med stadig dypere lød og glans.

Synnøve Myrdal  – 2003

Hverdagshøytid i skogens kirke

Mitt lille tjern
Med vissent løv i stille vann,
Med lys og skygger –
En herlig sommer har vandret hen.

Blant høye trær,
langs sogens bunn, i mose, lyng
og tørre kongler –
Der hvisker vinden: Det lir mot høst!

Jeg sitter på min veranda og beundrer blomsterprakten: Georginer, Petunia, Pelargonium, Fresia, Margueritter, Orkide, og en blomst jeg ikke vet ha heter på norsk? (Ornitholagum Thyroides – se bilde)

Og jeg tenker: Da Gud hadde skapt alt det nødvendige for menneskets livsopphold, ga ham dem skjønnheten i sitt skaperverk – BLOMSTENE!

De er en fryd for menneskets øye, som selv blinde har glede av: de lukter, kjenner, fornemmer dens vesen og livskraft.

På tur i skog og mark får jeg, med mitt dårlige syn, likevel øye på markblomstene. De vinker til meg med fargene sine: en liten blå skoggsfiol, en solgul hestehov, eller de hvite klokkene på en liljekonvall.

No livnar det i lundar, no lauvast det i li.

Den heile skapning stundarno fram til sumars tid.

Det er vel fagre stundernår våren kjem her nord,

og atter som eit undernytt liv av daude gror.

Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song.

Du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.

(Elias Blix)

Se regndråpen faller …

Jeg liker regn også jeg, det er jo vann! Jeg sitter tørt og trygt på min overbygde veranda, mens regndråpene spiller skarptrommemusikk på taket, og det pludrer i takrenna – herlig!

Jeg vet jeg er privilegert, som til og med kan nyte regnet! Ferdig med sølete, søkkvåte, snørrete unger, som tramper inn på gjørmete støvler! Regnet er like viktig for liv på jorden som solen, og tenk: uten regn – ingen regnbue!

Synnøve Myrdal – 2014