Synnøve Myrdal – 21.01.2015

Et snøfnugg daler ned. glitrer et øyeblikk i lyset fra utelampen, før det legger seg til ro på mitt verandarekkverk. Det får selskap av flere, og lag på lag bygger de centimeter på centimeter, en bomullsvegg av snø.

Sekundene tikker, blir minutter, timer og dager, og plutselig er 63 år gått. Et snøfnuggs livstid er kort i forhold til mine 63 år, men min livstid i forhold til tiden jorden og universet har eksistert, er kanskje enda kortere. Det gjelder å leve mens man gjør det!

Snøfnuggene legger grunnlaget for de skiløypene jeg skal gå i, på Hurdal og Beitostølen, skiløyper som vil gi meg herlig opplevelse av mestring, natur og vennskap – hvilken livsoppgave for et lite snøfnugg!

Evner jeg å sette spor, eller viskes de ut i natten? I den store sammenhengen er jeg mindre enn ingenting, men akkurat her og nå kan jeg kanskje være noe for noen, glede noen? Er noen glad for at jeg er til?

Når et snøfnugg kan gi meg slik glede, hvor mye mer glede finnes det da ikke i alt det andre jeg har rundt meg – familie, venner, natur, poesi og musikk – ja alt? Jeg takker Gud for det livet jeg har hatt, og for alt det fortsatt er mulig for meg å gjøre. Takk for snøfnugget av et liv – det er slett ikke smeltet enda!