Jeg er født i Vannmannens tegn (uten at jeg på alvor tror at det har noe med saken å gjøre) og kom til verden langt ute i havgapet på Sunnmøre. Hele morsslekta mi består av fiskere og kystfolk. Oppvokst på Vågstranda, hvor fjorden er allesteds nærværende, har vann og hav alltid betydd noe spesielt for meg – jeg har mye saltvann i årene!.
Om sommeren var vi bestandig ute på øyene, og fjæra var min lekeplass og mitt fristed. Havet synger, snakker og gråter, og er like fantastisk i all slags vær. Best trives jeg nok i skikkelig ruskevær med hvite skumtopper, hvor hver trevl i kroppen roper: Jeg lever! Blodet banker i takt med bårene – jeg er en del av dette store, mektige. Og regndråper og salte tårer sildrer om kapp, i ydmykhet, takknemlighet og glede.
Jeg har tilbrakt mange timer av mitt liv i selskap med sjøen, ved en stri elv i vårløysa, eller ved stille tjern på høyfjellet. Uansett hvor jeg ser vann, MÅ jeg bare komme meg nær det for å se, lytte og kjenne. Det er i slike stunder jeg skriver – små vers som oftest havner i skrivebordsskuffen. I dag blåser jeg i Janteloven og lar det stå til:
I fjørestænain finn i ro,
fer i e fødd ved havet.
I storm og stille, fjøre, flo,
i regnver og snjøkave.
Fer havet syng og havet gret,
det kviskra ord om livet.
I syng dær i på stænen set,
og drømme om å skrive.
Drømmen fer nytt liv.
I ska´kje slutt å skriv.
I ska finnje orda mine att,
dæ so fraus te,
i sjela ni ei vinternatt.
Synnøve Myrdal – 2001/2014