Jeg sitter på min veranda og beundrer blomsterprakten: Georginer, Petunia, Pelargonium, Fresia, Margueritter, Orkide, og en blomst jeg ikke vet ha heter på norsk? (Ornitholagum Thyroides – se bilde)

Og jeg tenker: Da Gud hadde skapt alt det nødvendige for menneskets livsopphold, ga ham dem skjønnheten i sitt skaperverk – BLOMSTENE!

De er en fryd for menneskets øye, som selv blinde har glede av: de lukter, kjenner, fornemmer dens vesen og livskraft.

På tur i skog og mark får jeg, med mitt dårlige syn, likevel øye på markblomstene. De vinker til meg med fargene sine: en liten blå skoggsfiol, en solgul hestehov, eller de hvite klokkene på en liljekonvall.

No livnar det i lundar, no lauvast det i li.

Den heile skapning stundarno fram til sumars tid.

Det er vel fagre stundernår våren kjem her nord,

og atter som eit undernytt liv av daude gror.

Du vår med ljose dagar, med lengting, liv og song.

Du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong.

(Elias Blix)