PAPPA            30.07.1922    –    6.07.2001

Pappa vart fødd i Gjerdsvika,  og vaks opp i Torstein-garden på Øvre Reistad. Foreldra Alfred og Johanna fekk tre søner, der pappa var son nr. to. Eldste sonen, Erling døydde i januar, så no er det berre yngste broren Torstein att.

Pappa gifta seg i 1950 med mamma, og dei fekk fem barn, tre jenter og to gutar. Han bygde hus og flytta inn på Teigen i 1954. Mamma døydde i 1976.

Pappa  var ein mann med mange talentar. Han har vore på lofotfiske med “Broegg”, han var gardbrukar, snikkar, var mjølkelempar på meieribilen i mange år, og dei siste yrkesaktive åra jobba han på Glamox, der han m.a. var hovudtillitsvald.

Som snikkar var han med og restaurerte Vågstranda kyrkje, og som jaktinteressert var han med og bygde skyttarhuset på Myr. Han var kjend som ein god keeper på fotballbana, han likte seg i hoppbakken, og han var fast lyttar når dei sendte skeiseløp på radioen. Då sat me ungane ilag med han i dobbelsenga og heia på Maier og co, medan me skreiv rundetider om kapp med Jorsett.

Pappa  var ein skikkeleg lesehest, helst cowboy og krim, men og bøker om natur og historie. Han var ein stillferdig kar med glimt i auget og humoristisk sans. Standarduttrykket hans var “høveleg åt dei, det”, og det sterkaste ordet han tok i sin munn var “svarten og!” Han var alltid i godt humør og godt nøgd med livet. Dette gav han uttrykk for også på Voll Omsorgs-senter: “Det er som å bu på 5-stjerners hotell”, sa han ofte. Me borna vil gjerne rette ein varm takk til alle som hadde med pappa å gjere på Voll, for den gode omsorga og hjelpsemda gjennom desse åra.

Pappa var glad i borna og barnebarna sine, og dei var svært glade i han. Dei har budd langt vekke, men det var alltid stor stas å kome på Teia til morfar eller farfar. Han rakk også å bli oldefar for ein månad sidan. Sjølv etter hjerneslaget var humoren på plass. Då han vart spurt om ikkje vesle Joachim Andre var fin, var svaret “Nei, men han er liten!”

Pappa var glad i naturen og fjellet. Heilt frå barndommen av har han hatt eit heilt spesielt forhold til Fjellsetra. Dit tok han difor med seg mamma og oss borna, og lærte oss å bli like glad i fjellet som han sjølv var. Siste gong han var på Fjellsetra, fekk han problem med å kome seg ned att pga dårlege bein, og seinare snakka han stadig om at han ville oppatt, men han kom aldri dit meir. Han drøymde om å leige helikopter for å kome seg opp, og den draumen var levande til det siste.

Det var nok setra han ofte drøymte om når han sat og såg utover fjorden frå kjøkkenbordet på Teia, med kaffikoppen og røyken. Det var kanskje her Vågstrands-songen vart til og, der han fortel om kor fint og godt det er å bu på Vågstranda. Songen går på tonen til “Nidelven” og den er blitt kjend ved at “Terje og Blomsterpikene” har reist rundt og framført songen i mange samanhangar. Då pappa feira 75-årsdagen sin på skyttarhuset på Myr i 1997, stilte dei opp og song for han, og då var både han og andre så rørt at tårene stod i augo. Slik lyder den:

“Inne blant fjell og ved fiskerik fjord, ligger den bygd jeg har kjær. Der mine venner og kjæreste bor, i drømme jeg atter er der. Vågstranda alltid i minnet vil bli, hvor enn min reise vil ende. Minner som alltid er gode, fordi gleden tilbake vil vende. Den samme glede i hjertet vil bo, sammen med kjærlighet, vennskap og tro. Vågstrandas skjønnhet når solen går ned, fins intet annet sted.

Derfra de fineste minner jeg har, barndommens lykk`lige tid. Hverdagens barnslige drømmer meg bar inn i en verden så vid. Gleden jeg fant i den vakre natur, bringer meg alltid tilbake. Opp til den nedfalne seterstøls mur, stedet jeg ei kan forsake. De gamle minner til hjerte vil nå, aldri jeg glemmer det syn som jeg så: Kveldssol som gløder i fjell som er grønt – aldri jeg så det så skjønt!»

KVIL  I  FRED, PAPPA.

 Janfrid

MINNEORD       Laila Haagensen   –   1/10-1946  *  30/1-2006

For dere som ikke kjenner meg, så heter jeg Synnøve Myrdal, og er Mona Lisa’s adoptivmor. Mannen min, Einar, ville svært gjerne vært her i dag, men pga. sykdom er dette ikke praktisk mulig. Men han er med oss i tankene.

Vi står her i dag for å ta et siste farvel med Laila, og utenom Ronny og Mona Lisa, er det ikke mange som har hatt et mer spesielt forhold til Laila enn meg:   i 25 år delte vi nemlig en datter.  Ja, jeg er også Mona Lisa’s mamma.

Siden du kom inn i vårt liv som 4-åring, først i helgene, senere som fosterbarn, og tilslutt som vår adoptivdatter, har våre to familier vært uløselig knyttet sammen. Du har hele tiden beholdt kontakten med dine, og gjennom deg har vi fulgt dem i medgang og ja, gjennom ganske mye motgang.

Det har ikke vært enkelt for deg Mona Lisa, å takle forholdet til dine foreldre og din bror, og samtidig vokse opp hos oss, Vi har snakket om det flere ganger, at ikke noe papir i hele verden kan endre på dette, og at du må forholde deg til det resten av livet.  Du har hatt  tunge og vanskelige stunder, og det har vært vondt for meg å ikke kunne hjelpe deg noe mer enn å være der når du trengte meg.

Barn vil gjerne at mor og far skal være stolte av dem, men foreldre ønsker det samme; at barna skal være stolte av dem.  Og nå vil jeg gi deg Mona Lisa, en veldig god grunn for å kunne si at du er stolt av Laila, din biologiske mor:

Hun overlot nemlig, om enn ikke helt frivillig, deg i Einars og min varetekt, i tiltro til at vi kunne gi deg et bedre og lettere liv enn det hun kunne by deg.  Og hun aksepterte dette og respekterte det, ja hun sågar takket oss for det vi gjorde for deg.  Å kunne se og innse at dette kanskje var til det beste for deg, det er en større gave enn du kanskje ikke kan forestille deg før du selv blir mor.  En mors kjærlighet som ofrer sin egen lykke for sitt barns beste. Laila vil alltid være din mor, det var hun som fødte deg og ga deg livet. Jeg fikk bare lov til å hjelpe deg videre på veien.   Vær stolt av mamma, det har hun fortjent! 

Jeg er svært takknemlig for at jeg hadde mulighet å være sammen med Mona Lisa og Ronny på sykehuset sist mandag, da de brått og uventet måtte ta avskjed med sin mor.  Disse to har i årevis levd med angst og uro for at noe skulle tilstøte henne, og så skjedde det de hadde fryktet mest. Det er ikke så mye man kan si og gjøre eller trøste i en sånn situasjon, annet enn å være der, at de ikke føler seg helt alene og fortapte.

Men sorgen og sinnet dere føler i dag, vil etter hvert avløses av savn, men også lettelse: mamma er fri nå, ingen kan gjøre henne noe vondt mer. Dere må legge alt dette triste bak dere, lete etter lyse og fine minner, og så gå videre i livet. Og Mona Lisa, du har en mor til, som alltid vil være der for deg.  Og Ronny, som Mona Lisas bror vil du også alltid være velkommen hos oss når du måtte trenge hjelp og støtte.  Vi er glad i dere begge.

Det må finnes mange små, vanlige mennesker for at noen skal bli store, alle stjerner og statsmenn må ha et publikum.  Noen må kanskje også lide for at vi andre skal forstå hvor godt vi har det, og kjenne takknemlighet for det.  Meningen med Lailas liv og tragiske død var kanskje dette;  å lære oss litt om ydmykhet og takknemlig-het, og mye om morskjærlighet.    Jeg vil med dette lyse fred over Lailas minne.

Synnøve Myrdal     08.02.2006

05.02.1949   –   23.02.2006

Synnøve’s minnetale til Einar v/ hans bisettelse 2.03.2006

o’Mamma blei berre 54 år, og gjekk bort ette ein like tragisk og meiningslaus sjukdom som Einars, berre ein drøy måned ette at i og n’Einar gifta oss. Mammas begravelse stend før me som i ein endelaus tåretåke.  Men i kjøm alder te å glømme då n’pappa stod fram ved mammas båre og sa: ”o’mamme he de godt no, ho he de kje låkt mær”.  Der og då såg i plutseleg n’pappa frå ei hælt ny side, og i vart veldig stolt tå far mine.

Derfor står JEG her nå, jeg vil at Mona Lisa og resten av familien skal føle den samme stoltheten. Dette er den siste og eneste muligheten jeg har til å gjøre Einar stolt av meg. Fortelle andre om hvilken fantastisk mann jeg var gift med i nesten 30 år. Dette øyeblikket kommer ikke igjen, og jeg MÅ bare gjøre det, for Einars og min egen skyld og sjelefred, for å kunne gå videre i visshet om at jeg gjorde det jeg kunne. At Einars liv er verdt noen ord, at vår avskjed med ham står i stil med det han betydde for mange andre.

Einar og jeg hadde mange planer, drømmer og forventninger til vår felles framtid da vi giftet oss, kanskje oppsummert slik:

”Det er mange rom i Vårherre’s hus, og det er mange hyller og hengere i et ”ekte skap”.  Det er ikke som det skapet du ”kommer ut av”.  Nei, du går inn i det og blir der, og finner livets mening mellom laken, leker og sko. 

Et skap skal brukes, innholdet oppdateres.  Men ikke kast alt det gamle og slitte, behold og bevar noen minner fra skapet i går.  En dag vil barnebarna frydes over glemte skatter.

La barn, familie og venner få varme seg i skapets lune ramme.  Innred det med lys og kjærlighet, åpenhet og toleranse.  La det være romslig i hyllene, med god plass til både hverdagstøy og finstas.  Skapet må takle både tropevarme, lyn og torden, så vel som lyse vårdager og iskalde vintre.

Av og til må det ryddes i rotet, og det trengs kanskje litt frisk luft.  Sett døren på gløtt og slipp lyset inn, og skapet fremstår på ny som gyllent og rent.

Skapet formes gjennom år med skiftende innhold, det danser og gråter, ler uten stans. Det gir farge til omgivelsene, preger manges liv.  Fyll det med kjærlighet, først og sist, og skapet vil velsignes av Vårherre.  I Hans lys vil det aldri falme, men stråle med stadig dypere lød og glans.”     (Synnøve 2003)  

I Einars og mitt skap var det ganske fullt, mest gode rom, men også noen tunge, vanskelig hyller. Vi vokste oss sammen, og kantene sliptes ned, så vi forsto og visste hva den andre tenkte, mente og ville, leste hverandre uten at ord var nødvendig.

Vi var kjærester og venner, og hadde en gjensidig respekt for hverandres gode sider, hjalp hverandre og lærte av hverandre.  Han var stolt av meg når jeg ledet ulvungenes dag eller sang i damekoret, eller tok på meg Romsdals-bunaden min. Jeg var stolt av ham i full feltuniform, og når jeg så hvor respektert han var av andre, både på jobben, i speideren, i heimevernet og i forsvars-miljøet.  Han var en person folk lyttet til og spurte til råds, og var den som organiserte og ordnet opp med det meste. Han var en teknisk begavelse, kreativ og tålmodig, men også fryktelig sta og egen. Han stilte store krav til både seg selv og andre, og aksepterte sjelden noe særlig dårligere enn perfekt!

Einar og jeg hadde mange felles interessser, men også det samme verdigrunnlaget og synet på mange ting som var viktig for oss. Som tradisjoner, det å ta vare på historien, bringe den videre til senere slekter. At rammer rundt seremonier skulle være korrekt. Vise respekt for flagget og nasjonalsangen.  Han ligger her nå iført HV’s paradeuniform, og båremodellen het ”Lilje”, som også er speidernes symbol – Speiderliljen. Da vi fulgte ham hit i går, var det med en enkel dekorasjon i flaggfargene rødt, hvitt og blått. Her i dag er det blomstene fra brudebuketten min – gule roser, liljekonvaller og blå fioler.  Dette er detaljer han ville ha merket seg og satt pris på.  Jeg håper og tror at han er fornøyd med samlingen her i dag, at vi har klart å gjøre den akkurat så fin, høytidelig og verdig som han fortjener og ville ha ønsket selv.

Men den mannen jeg først forelsket meg i var speidergutten, natur- og friluftsmennesket Einar.  Han som gikk alene i Jotunheimen i 3 uker, med telt, sovepose og primus, og en kjempetung fotobag.  Som våknet i teltet av dundrende klover – en villreinflokk passerte ham på alle sider.  Einar som sov i gapahuk ved en leikplass for å få med seg tiurspillet ved soloppgang og ta bilder og gjøre lydopp-tak.  Den røde fjellanorakken, nickersen og den svarte Østerdalslua var Einars ”logo”.  I skauen og på fjellet var han hjemme, og alt var så trygt og sikkert når han var i nærheten.

Det siste året kom vi hverandre nærmere enn noen gang, og min kjærlighet og beundring for ham vokste hele tiden. Etter hvert som sykdommen utviklet seg, og kroppen lystret ham mindre og mindre, ble det stadig nye terskler å overskride. Å måtte innse og akseptere at man er avhengig av andres hjelp til det aller minste, og samtidig kunne beholde både selvrespekt, verdighet og et glimt i øyet – den prøven besto han med glans!  Einar ble stjernepasienten på intensiv- og med.avd., sykehjem og rehab.avd.  Og de siste par månedene han fikk hjemme i Værlebakken, var vi yndlingsadr. for hjemmesykepleierne i Rygge.  Han klaget sjelden, takket alltid høflig for hjelpen. Tålmodig forklarte han stadig nye pleiere hvordan ting skulle gjøres, hvordan han ville ha det, og han fulgte med og passet på at de gjorde det riktig, og med et lurt smil rettet han på  dem når de rotet det til. Viljesterk og sta insisterte han på å gjøre det han kunne selv, det tok sin tid, men seiren smakte desto bedre.

De som sier at ”han hadde jo ikke noe liv”, vet ikke hva de snakker om. Einars siste leveår var like rikt som de første 50. Det var store sjokk og tøffe utfordringer, uendelige venteperioder, medisinske opp- og nedturer. Det som holdt ham oppe var målet: å få komma hjem til nøven i Værlebakken.  På et sykehjem ville han ha resignert og gitt opp.  Hjemme puslet han med PC, kjørte el.rullestol, fulgte med på nyheter, aviser og internett, leste epost og mobilmeldinger. Mesteparten av dagen gikk med til stell, mat og medisiner, men han sovnet med et smil hver kveld og våknet som en sol hver morgen.  Vi fikk en kjempefin julekveld, og tross alle plager var han en lykkelig mann den siste tiden. Vi fikk den siste natten sammen, og mens sykehuset våknet til liv rundt oss ved frokosttider, slapp han taket, rolig og fredelig, uten dramatikk. Regien var perfekt.

i e i å du e du å i å du e vi. So va de då, so e de no, å so ska de førbli

For meg sover han bare. Han er rundt meg hjemme i Værlebakken, jeg snakker med ham og spør ham til råds om hva og hvordan han vil ha ting ordnet. Og jeg sier til ham: Natta, dutte min, jeg sitter oppe litt til, kommer ikke riktig enda. Nøven din må passe på Mona Lisa og kanskje noen barnebarn først, og så møtes vi igjen når jeg, gammel og mett av dage også sovner inn. Natta, dutte min og sov godt!      

natta dutte min ☺ nøven din

Å miste ein kjær

som stod deg så nær

er som å miste seg sjølv på ein måte.

Om det enno er natt,

så kjem livet ditt att,

med smil og med skratt.

Men nett no er det best å gråte.