MINNEORD       Laila Haagensen   –   1/10-1946  *  30/1-2006

For dere som ikke kjenner meg, så heter jeg Synnøve Myrdal, og er Mona Lisa’s adoptivmor. Mannen min, Einar, ville svært gjerne vært her i dag, men pga. sykdom er dette ikke praktisk mulig. Men han er med oss i tankene.

Vi står her i dag for å ta et siste farvel med Laila, og utenom Ronny og Mona Lisa, er det ikke mange som har hatt et mer spesielt forhold til Laila enn meg:   i 25 år delte vi nemlig en datter.  Ja, jeg er også Mona Lisa’s mamma.

Siden du kom inn i vårt liv som 4-åring, først i helgene, senere som fosterbarn, og tilslutt som vår adoptivdatter, har våre to familier vært uløselig knyttet sammen. Du har hele tiden beholdt kontakten med dine, og gjennom deg har vi fulgt dem i medgang og ja, gjennom ganske mye motgang.

Det har ikke vært enkelt for deg Mona Lisa, å takle forholdet til dine foreldre og din bror, og samtidig vokse opp hos oss, Vi har snakket om det flere ganger, at ikke noe papir i hele verden kan endre på dette, og at du må forholde deg til det resten av livet.  Du har hatt  tunge og vanskelige stunder, og det har vært vondt for meg å ikke kunne hjelpe deg noe mer enn å være der når du trengte meg.

Barn vil gjerne at mor og far skal være stolte av dem, men foreldre ønsker det samme; at barna skal være stolte av dem.  Og nå vil jeg gi deg Mona Lisa, en veldig god grunn for å kunne si at du er stolt av Laila, din biologiske mor:

Hun overlot nemlig, om enn ikke helt frivillig, deg i Einars og min varetekt, i tiltro til at vi kunne gi deg et bedre og lettere liv enn det hun kunne by deg.  Og hun aksepterte dette og respekterte det, ja hun sågar takket oss for det vi gjorde for deg.  Å kunne se og innse at dette kanskje var til det beste for deg, det er en større gave enn du kanskje ikke kan forestille deg før du selv blir mor.  En mors kjærlighet som ofrer sin egen lykke for sitt barns beste. Laila vil alltid være din mor, det var hun som fødte deg og ga deg livet. Jeg fikk bare lov til å hjelpe deg videre på veien.   Vær stolt av mamma, det har hun fortjent! 

Jeg er svært takknemlig for at jeg hadde mulighet å være sammen med Mona Lisa og Ronny på sykehuset sist mandag, da de brått og uventet måtte ta avskjed med sin mor.  Disse to har i årevis levd med angst og uro for at noe skulle tilstøte henne, og så skjedde det de hadde fryktet mest. Det er ikke så mye man kan si og gjøre eller trøste i en sånn situasjon, annet enn å være der, at de ikke føler seg helt alene og fortapte.

Men sorgen og sinnet dere føler i dag, vil etter hvert avløses av savn, men også lettelse: mamma er fri nå, ingen kan gjøre henne noe vondt mer. Dere må legge alt dette triste bak dere, lete etter lyse og fine minner, og så gå videre i livet. Og Mona Lisa, du har en mor til, som alltid vil være der for deg.  Og Ronny, som Mona Lisas bror vil du også alltid være velkommen hos oss når du måtte trenge hjelp og støtte.  Vi er glad i dere begge.

Det må finnes mange små, vanlige mennesker for at noen skal bli store, alle stjerner og statsmenn må ha et publikum.  Noen må kanskje også lide for at vi andre skal forstå hvor godt vi har det, og kjenne takknemlighet for det.  Meningen med Lailas liv og tragiske død var kanskje dette;  å lære oss litt om ydmykhet og takknemlig-het, og mye om morskjærlighet.    Jeg vil med dette lyse fred over Lailas minne.

Synnøve Myrdal     08.02.2006