3. Einar Helge (Karlsen) Myrdal

05.02.1949   –   23.02.2006

Synnøve’s minnetale til Einar v/ hans bisettelse 2.03.2006

o’Mamma blei berre 54 år, og gjekk bort ette ein like tragisk og meiningslaus sjukdom som Einars, berre ein drøy måned ette at i og n’Einar gifta oss. Mammas begravelse stend før me som i ein endelaus tåretåke.  Men i kjøm alder te å glømme då n’pappa stod fram ved mammas båre og sa: ”o’mamme he de godt no, ho he de kje låkt mær”.  Der og då såg i plutseleg n’pappa frå ei hælt ny side, og i vart veldig stolt tå far mine.

Derfor står JEG her nå, jeg vil at Mona Lisa og resten av familien skal føle den samme stoltheten. Dette er den siste og eneste muligheten jeg har til å gjøre Einar stolt av meg. Fortelle andre om hvilken fantastisk mann jeg var gift med i nesten 30 år. Dette øyeblikket kommer ikke igjen, og jeg MÅ bare gjøre det, for Einars og min egen skyld og sjelefred, for å kunne gå videre i visshet om at jeg gjorde det jeg kunne. At Einars liv er verdt noen ord, at vår avskjed med ham står i stil med det han betydde for mange andre.

Einar og jeg hadde mange planer, drømmer og forventninger til vår felles framtid da vi giftet oss, kanskje oppsummert slik:

”Det er mange rom i Vårherre’s hus, og det er mange hyller og hengere i et ”ekte skap”.  Det er ikke som det skapet du ”kommer ut av”.  Nei, du går inn i det og blir der, og finner livets mening mellom laken, leker og sko. 

Et skap skal brukes, innholdet oppdateres.  Men ikke kast alt det gamle og slitte, behold og bevar noen minner fra skapet i går.  En dag vil barnebarna frydes over glemte skatter.

La barn, familie og venner få varme seg i skapets lune ramme.  Innred det med lys og kjærlighet, åpenhet og toleranse.  La det være romslig i hyllene, med god plass til både hverdagstøy og finstas.  Skapet må takle både tropevarme, lyn og torden, så vel som lyse vårdager og iskalde vintre.

Av og til må det ryddes i rotet, og det trengs kanskje litt frisk luft.  Sett døren på gløtt og slipp lyset inn, og skapet fremstår på ny som gyllent og rent.

Skapet formes gjennom år med skiftende innhold, det danser og gråter, ler uten stans. Det gir farge til omgivelsene, preger manges liv.  Fyll det med kjærlighet, først og sist, og skapet vil velsignes av Vårherre.  I Hans lys vil det aldri falme, men stråle med stadig dypere lød og glans.”     (Synnøve 2003)  

I Einars og mitt skap var det ganske fullt, mest gode rom, men også noen tunge, vanskelig hyller. Vi vokste oss sammen, og kantene sliptes ned, så vi forsto og visste hva den andre tenkte, mente og ville, leste hverandre uten at ord var nødvendig.

Vi var kjærester og venner, og hadde en gjensidig respekt for hverandres gode sider, hjalp hverandre og lærte av hverandre.  Han var stolt av meg når jeg ledet ulvungenes dag eller sang i damekoret, eller tok på meg Romsdals-bunaden min. Jeg var stolt av ham i full feltuniform, og når jeg så hvor respektert han var av andre, både på jobben, i speideren, i heimevernet og i forsvars-miljøet.  Han var en person folk lyttet til og spurte til råds, og var den som organiserte og ordnet opp med det meste. Han var en teknisk begavelse, kreativ og tålmodig, men også fryktelig sta og egen. Han stilte store krav til både seg selv og andre, og aksepterte sjelden noe særlig dårligere enn perfekt!

Einar og jeg hadde mange felles interessser, men også det samme verdigrunnlaget og synet på mange ting som var viktig for oss. Som tradisjoner, det å ta vare på historien, bringe den videre til senere slekter. At rammer rundt seremonier skulle være korrekt. Vise respekt for flagget og nasjonalsangen.  Han ligger her nå iført HV’s paradeuniform, og båremodellen het ”Lilje”, som også er speidernes symbol – Speiderliljen. Da vi fulgte ham hit i går, var det med en enkel dekorasjon i flaggfargene rødt, hvitt og blått. Her i dag er det blomstene fra brudebuketten min – gule roser, liljekonvaller og blå fioler.  Dette er detaljer han ville ha merket seg og satt pris på.  Jeg håper og tror at han er fornøyd med samlingen her i dag, at vi har klart å gjøre den akkurat så fin, høytidelig og verdig som han fortjener og ville ha ønsket selv.

Men den mannen jeg først forelsket meg i var speidergutten, natur- og friluftsmennesket Einar.  Han som gikk alene i Jotunheimen i 3 uker, med telt, sovepose og primus, og en kjempetung fotobag.  Som våknet i teltet av dundrende klover – en villreinflokk passerte ham på alle sider.  Einar som sov i gapahuk ved en leikplass for å få med seg tiurspillet ved soloppgang og ta bilder og gjøre lydopp-tak.  Den røde fjellanorakken, nickersen og den svarte Østerdalslua var Einars ”logo”.  I skauen og på fjellet var han hjemme, og alt var så trygt og sikkert når han var i nærheten.

Det siste året kom vi hverandre nærmere enn noen gang, og min kjærlighet og beundring for ham vokste hele tiden. Etter hvert som sykdommen utviklet seg, og kroppen lystret ham mindre og mindre, ble det stadig nye terskler å overskride. Å måtte innse og akseptere at man er avhengig av andres hjelp til det aller minste, og samtidig kunne beholde både selvrespekt, verdighet og et glimt i øyet – den prøven besto han med glans!  Einar ble stjernepasienten på intensiv- og med.avd., sykehjem og rehab.avd.  Og de siste par månedene han fikk hjemme i Værlebakken, var vi yndlingsadr. for hjemmesykepleierne i Rygge.  Han klaget sjelden, takket alltid høflig for hjelpen. Tålmodig forklarte han stadig nye pleiere hvordan ting skulle gjøres, hvordan han ville ha det, og han fulgte med og passet på at de gjorde det riktig, og med et lurt smil rettet han på  dem når de rotet det til. Viljesterk og sta insisterte han på å gjøre det han kunne selv, det tok sin tid, men seiren smakte desto bedre.

De som sier at ”han hadde jo ikke noe liv”, vet ikke hva de snakker om. Einars siste leveår var like rikt som de første 50. Det var store sjokk og tøffe utfordringer, uendelige venteperioder, medisinske opp- og nedturer. Det som holdt ham oppe var målet: å få komma hjem til nøven i Værlebakken.  På et sykehjem ville han ha resignert og gitt opp.  Hjemme puslet han med PC, kjørte el.rullestol, fulgte med på nyheter, aviser og internett, leste epost og mobilmeldinger. Mesteparten av dagen gikk med til stell, mat og medisiner, men han sovnet med et smil hver kveld og våknet som en sol hver morgen.  Vi fikk en kjempefin julekveld, og tross alle plager var han en lykkelig mann den siste tiden. Vi fikk den siste natten sammen, og mens sykehuset våknet til liv rundt oss ved frokosttider, slapp han taket, rolig og fredelig, uten dramatikk. Regien var perfekt.

i e i å du e du å i å du e vi. So va de då, so e de no, å so ska de førbli

For meg sover han bare. Han er rundt meg hjemme i Værlebakken, jeg snakker med ham og spør ham til råds om hva og hvordan han vil ha ting ordnet. Og jeg sier til ham: Natta, dutte min, jeg sitter oppe litt til, kommer ikke riktig enda. Nøven din må passe på Mona Lisa og kanskje noen barnebarn først, og så møtes vi igjen når jeg, gammel og mett av dage også sovner inn. Natta, dutte min og sov godt!      

natta dutte min ☺ nøven din

BytheWay

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s